Melanotan 1 og Melanotan 2 er syntetiske analoger av α-MSH, et signalstoff i melanokortinsystemet. Melanotan 1 er en lineær peptidanalog, mens Melanotan 2 har en syklisk struktur. Navnelikheten betyr derfor ikke at stoffene har identisk biologisk profil eller kan vurderes som utskiftbare.
Forskningsgrunnlaget
En tidlig studie av Melanotan 1 undersøkte farmakokinetikk og pigmentering hos tre mannlige frivillige. Studien viste målbar pigmentendring, men var for liten og kortvarig til å avklare langsiktig sikkerhet. Ugwu mfl., 1997.
Også pilotstudien fra 1996 av Melanotan 2 omfattet tre menn. Forskerne observerte pigmentering hos to deltakere, men også kvalme, tretthet og spontane ereksjoner. Dette illustrerer at biologiske effekter ikke var begrenset til hudpigmentering. Dorr mfl., 1996.
Afamelanotide, som har bakgrunn i Melanotan 1-utviklingen, har et eget klinisk kunnskapsgrunnlag. To randomiserte studier hos personer med erytropoietisk protoporfyri viste mer tid i sollys uten smerte og bedre livskvalitet. Det var forskning på en bestemt sykdom og legemiddelformulering, ikke dokumentasjon for generell kosmetisk bruk av researchprodukter. Langendonk mfl., 2015.
Tolkning og begrensninger
Det er derfor nødvendig å holde stoffidentitet, formulering, studiepopulasjon og undersøkt endepunkt fra hverandre. Pigmentendring alene dokumenterer verken langtidsnytte eller fullstendig sikkerhet.